Jeg bor i blokk. En helt gjennomsnittlig, hvit og grå blokk der det bare bor gamle mennesker, et par perverse menn, og meg. Også har vi de over, da. Håndballspillerne. Rødtopper, alle sammen, to gutter på seksten og nitten år, moren og faren deres, og ei jente på noe over tyve som ikke bor der lengre. De er hyggelige, de. Hilser på meg når de møter på meg i trappa, eller kræsjer inn i meg på bussen. Men med all høfflighet og shait og ubetydelige smil til side, så gjør de noe aldeles utilgivelig.

De hører på trance. Faktisk så hører jeg dunkinga fra den irriterende rytmen over hodet på meg akkurat nå. Jeg har lyst til å slå i taket med en klubbe. Slå hull i det og klatre opp og myrde dem alle med en saks.
Men med en gang “musikken” slutter, så kommer denne intense trangen til å svinne henn. I mens setter jeg på en av de mest heavy albumene jeg har, Slayer – God Hates Us All, på full guffe (70 Db, lol) og skriker så høyt til musikken som jeg kan. Jeg lytter litt ut av vinduet. Hører dem si “faen, nå begynner hun igjen,” før de setter opp lyden. Men det crappy ipod-annlegget deres kan ikke måle seg med stereoen min. Jeg vet at jeg har vunnet.
Dette skjer gang på gang. Hver gang utkonkerer jeg dem flatt. Ingen ting kan måle seg med trash-metall når det gjelder støy, og det faktum at de ikke har skjønt det bekrefter bare teorien min; Trance gjør hjernen om til grøt, fjerner alle spor av IQ og gjør hele deg om til en robot med lite vokabular og elendig klesstil. Store deler av Bærums ungdom er allerede trance-idioter. De er over alt. I setet bak meg på bussen, i køen på Kiwi, på kinoen, på skolen min, og i blokka mi. De spytter ut noen dårlig formulerte setninger, som “Å lø, ass! Hu dama der var så tett emo! Fyfaen, se på kæben, a!” eller “Jeg spæda. Jeg spæda så tett, ass”. De går rundt med de tomme ansiktsuttrykkene, de stygge, pastellfargede båndene på hodet og de ekstremt dårlige ipod-øreproppene planta så langt inn i øret at dritten de hører på når vell frem til lillehjernen.
Hver gang jeg ser dem får jeg en ekstremt stor trang til å plante et Led Zeppelin-album i hånda deres med et ønske om at de sletter all drittmusikken fra dataen og slutter å forsøple lufta med dunk-dunkinga, og sette på noe ordentlig musikk som ikke er fabrikkprodusert fra bunnen av. Men innerst inne vet jeg at det aldri ville fungert. Det ville heller ikke fungert å rope “JÆVLA TRÆNSIDIOTER! HØR PÅ NOE MUSIKK MED GITAR I DET MINSTE! DERE ØDELEGGER ØRA MINE!” ut av vinduet. De vil fremdeles ha forjævelig musikksmak, og selv omde kanskje spiller musikken deresi smug, mens jeg ikke er hjemme, så hører de fremdeles på det.

Så egentlig har jeg kanskje vunnet en rekke slag, men krigen er dessverre tapt.