For ca en uke siden klarte basillene det; De innfiltrerte mitt imunsystem, og ødela det for hva det var verdt.
Urettferdig. Jeg har da gjort alt rett. Spist maten min, vasket tastaturer femten ganger før jeg tar på dem, gått med genser og ulljakke og skjerf og lue og votter, og blablabla. Men de teite jævlene klarte å klamre seg gjennom mitt tunge panserskjold. AKK OG VE! Jeg som en gang var uslåelig! nå sitter jeg altså her, med slimfylte bihuler og en hals som føles ut som repsilsreklamemannen sin, og synes synd på meg selv.
I tillegg klarer en liten klomsefant å kaste en spiss papirdings i øyet på meg så jeg begynte å gråte, noe som gjorde han svært ubekvem igjen. Jeg følte meg som en liten drittunge som gråt over at noen kløyp meg i armen. Idiotisk.
Sånn, da var denne bloggen slutt. For dere der ute som er så merkelige at dere finner det jeg skriver interessant; beklager at jeg ikke gidder å skrive mer, men jeg skal legge meg i min gode, varme seng og se på en råtten b-film mamma kjøpte som plaster på såret.
Posted in Syrepotet
