Jeg har det med å skrive fortellinger som etterhvert utformer seg til bøker. Altså fortellinger med kapitler og plot og det hele. Alt jeg skriver blir veldig innviklet og… merkelig. Karakterene heter alltid det samme, og det er som oftest en jente på rundt 16-17 år, og en gutt på 17-18 i hovedrollene.
Her for leden dag ble jeg ferdig med en fortelling på rundt 300 sider. Den er kanskje ikke noe å spare på, men jeg synes det er ganske fiffig at jeg klarer å skrive så mye sammenhengende. I tillegg er det bare en annen som vet om denne “boka” og har hatt det privilegiet at han har lest den. Og jeg sier ikke hvem FTW! 
Jeg føler meg lur. Litt reveaktig.
Posted in Syrepotet
